Oro jaska beana

I går kveld sto jeg på Værnes flyplass og ventet på å få komme ombord på flyet. Etter å ha vært i Trønderlag for å treffe familie i helga, var jeg nå på vei hjem. Jeg benyttet ventetida med å stirre tomt ut i lufta, betrakte medpassasjere og lese de samme avisoverskriftene om og om igjen. Den vanlig prosedyren når man er for trøtt til å ta fram den gode boka man har liggende i sekken. Det må være lov å være litt zombie iblant.

Det er da jeg ser dem. Tre unge mennesker som spaserer glade og fornøyde forbi meg. Så jeg riktig? Ja, jeg tror det. Jeg rekker å kaste et siste blikk opp mot sistemann før de forsvinner ut av synsfeltet. All tvil er plutselig borte. Det er jo tre av medlemmene i The BlackSheeps!

Det er ikke til å ta feil av. Vokalisten, gitaristen og bassisten. Jeg får lyst til å se en gang til, men jeg snur meg ikke. Det er jeg for stolt til. Vil helst ikke virke interessert. En 18-åring som meg burde jo tross alt ha sittet og hørt på indieelectronicanewwavefunkshit på Koss-headset’et sitt, i stedet for å gjenkjenne forbipasserende Mgp jr-vinnere som så vidt har fylt 15. Jeg fortsetter å studere avisoverskriftene.

På samme tid begynner en låt å feste seg i hodet mitt. Og den gir ikke slipp med det første.

Oro jaska beana!