Oro jaska beana

I går kveld sto jeg på Værnes flyplass og ventet på å få komme ombord på flyet. Etter å ha vært i Trønderlag for å treffe familie i helga, var jeg nå på vei hjem. Jeg benyttet ventetida med å stirre tomt ut i lufta, betrakte medpassasjere og lese de samme avisoverskriftene om og om igjen. Den vanlig prosedyren når man er for trøtt til å ta fram den gode boka man har liggende i sekken. Det må være lov å være litt zombie iblant.

Det er da jeg ser dem. Tre unge mennesker som spaserer glade og fornøyde forbi meg. Så jeg riktig? Ja, jeg tror det. Jeg rekker å kaste et siste blikk opp mot sistemann før de forsvinner ut av synsfeltet. All tvil er plutselig borte. Det er jo tre av medlemmene i The BlackSheeps!

Det er ikke til å ta feil av. Vokalisten, gitaristen og bassisten. Jeg får lyst til å se en gang til, men jeg snur meg ikke. Det er jeg for stolt til. Vil helst ikke virke interessert. En 18-åring som meg burde jo tross alt ha sittet og hørt på indieelectronicanewwavefunkshit på Koss-headset’et sitt, i stedet for å gjenkjenne forbipasserende Mgp jr-vinnere som så vidt har fylt 15. Jeg fortsetter å studere avisoverskriftene.

På samme tid begynner en låt å feste seg i hodet mitt. Og den gir ikke slipp med det første.

Oro jaska beana!

Dårlig tid krever raske bein

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg alltid får så mange undrende blikk når jeg løper gjennom Oslos gater. Joda, jeg ser sikkert veldig festlig ut der jeg sprinter nedover mot bussterminalen i full fart, andpusten og med stressymptomer. Men hallo, jeg vil jo ikke miste bussen!

I dag rakk jeg 23.10-bussen akkurat. Jeg lurer på om det var den siste som gikk i kveld. Hvis ikke, måtte jeg i hvert fall ha ventet lenge på neste. Så jeg er glad jeg løp, om jeg så var litt svett og ekkel da jeg endelig gikk på bussen.

St. Hanshaugen til Oslo bussterminal på 17 minutter. Det er ny rekord.

Utfordring

Forrige torsdag fikk jeg en utfordring av Runa. Den gikk ut på følgende: hvis jeg klarte å skrive tre blogginnlegg på en uke, altså innen kl. 23.59 i dag (fristen er om ti minutter når jeg skriver dette), skulle hun også opprette en blogg. På den måten ville jeg bli pushet til å skrive flere innlegg, og hun ville (avhengig av om jeg klarte å oppfylle dette) også bli pushet til endelig å få opprettet bloggen hun har vurdert å opprette. En vinn/vinn-situasjon.

Men siden jeg ikke har vært noe særlig flink til å skrive denne uka, har jeg jukset litt. Det forrige innlegget var crap. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å lage noe annet enn et meningsløst innlegg for å få tid nok til å skrive det jeg skriver nå.

Dette innlegget (som er det siste av de tre innleggene som inngår i utfordringa) handler om selve veddemålet. Dette er også en feig løsning. Men jeg har ikke noe problem med å tilgi meg selv, ettersom at det fremmer en så viktig sak.

Nå skal nemlig Runa opprette blogg. Og jeg kan med hevet hode si at jeg klarte utfordringa! (om det så var på en feig måte)

Jeg anbefaler forresten WordPress ;)

Lykke til!

[Tom tittel]

[Tomt innlegg. Dette innlegget er skrevet for å vinne et veddemål om å skrive tre blogginnlegg i løpet av en uke. JA, jeg er feig. Og JA, jeg vinner veddemålet.]

Penger vokser ikke på trær

Du har sikkert opplevd det før: du har haugevis av ting å betale fremover, men du vet med deg selv at pengene ikke rekker til. Du er klar over at du må gjøre beinharde økonomiske prioriteringer for å få alt til å gå opp. Allikevel klarer du ikke å la være å kjøpe den deilige baguetten som ligger å lyser mot deg når du besøker kantina. For man må jo overleve en hektisk skoledag, må man ikke?

Jeg er i en slik situasjon nå. De pengene jeg fortsatt har igjen etter en sommer med festival, sydentur og bilkjøp, er øremerket nødvendige ting som må betales til visse datoer. I går forsvant det for eksempel noen tusenlapper til russebil, og i løpet av måneden er det langt flere ting som må betales. I tillegg er det de faste og hverdagslige tingene, som også krever sine mynter.

For ikke å snakke om at det snart er jul. På toppen av det hele må jeg altså sette av penger til gaver også! Det er urettferdig at denne pengekrisa kom akkurat på denne tiden av året. Det er nesten så jeg vurderer å delvis satse på egenlagede julegaver, for å få alle gavene i boks. «Det er tanken som teller», som det heter.

Uansett. Det har gått opp for meg at det egentlig bare er én ting å gjøre med saken – jeg må skaffe meg en jobb!

For å avslutte innlegget, legger jeg til et passende sitat:

«The safest way to double your money is to fold it over and put it in your pocket.»

– Kin Hubbard (1868 – 1930)

En mektig, rå og informativ åpningstittel

Jeg har lenge fundert på hva jeg skal kalle tittelen på det aller første innlegget i denne bloggen. Jeg har forestilt meg at det bør være en tittel som sier noe om hva denne bloggen kommer til å inneholde; en tittel som både er mektig, rå og informativ. En som setter standarden for hva man – forhåpentligvis – kommer til å kunne lese når man tar seg turen hit. Jeg har tenkt lenge, og jeg har tenkt hardt. Nå har jeg gitt opp.

I stedet for å bruke den overlegne tittelen jeg aldri kommer til å finne på, har jeg valgt å døpe åpningstittelen med noe som parodierer hele tittelproblemet. Resultatet ser du over. Den ble, magisk nok, både mektig, rå og informativ. Så egentlig er jeg ganske fornøyd, tross alt.

Jeg har forøvrig også fundert en del på hva dette første blogginnlegget skal inneholde, men det ser visst ut som at problemet har løst seg av seg selv.

Når jeg nå trykker på «Publish» har jeg endelig opprettet min egen blogg. Dette er noe jeg har vurdert å gjøre i lang tid, men som jeg egentlig aldri har fått satt meg ned og gjort. Før i dag.

Vel, da er det vel egentlig bare å åpne sirkuset. Jeg skal, så godt jeg kan, prøve å være en ivrig blogger :)

Enjoy!